Jeg har levd et helt liv.
Og jeg har fått være en del av en familie som ber. Hele
livet. I alle ting.
Noen ganger sammen. Ofte hver for oss.
Jeg har fått rusle inn på kjøkkenet, og funnet mamma med en
kaffekopp og bibelen åpen, i bønn. Ofte.
Jeg har bladd meg gjennom pappas fullstendige utslitte bibel
(han har kjøpt ny nå) som er full av farger og skriblerier.
Jeg har fått sett levde liv.
Og jeg har fått merke troen på bønn.
Likevel – så ber jeg ofte bønner som er vanskelig å se
svaret på. Bønner som ikke er konkrete. Sånne generelle bønner.
Slapp av. De er fine de! Gud hører dem og, og jeg tror han
svarer dem.
Det er bare det, at det er ikke så lett å se svaret på sånne
bønner.
De bønnene jeg husker, det er de gangene jeg har valgt å
være skikkelig konkret. For da har jeg også fått sett og hørt svaret.
Skikkelig konkret.
Det er de gangene som etter hvert gjør det lettere for meg å
kjenne igjen Guds stemme i en situasjon.
Det har vært ganger når jeg har lagt konkrete situasjoner
framfor Gud. Når jeg har sagt, Gud – dette er ikke noe jeg kan dele med noen
nå, men jeg trenger at noen ber! Jeg trenger å vite at jeg kan stole på deg. At
du hører, at du lytter og at du har satt noen til å be.
Jeg tenker på to situasjoner nå.
En gang på kirketur, hvor vi sto og ba, og jeg kjente at nå
trenger jeg at noen ber for meg. Men jeg våger ikke spørre noen om det, så jeg ber
Gud. Og personen ved siden av meg legger handa på skuldra mi og ber.
I den andre satt jeg på en buss. I en ny by, med et
fullstendig sønderknust hjerte, og en situasjon jeg ikke følte jeg eide, en
situasjon som ikke var min å dele. Så jeg hadde ingen andre enn Gud å gå til.
Og der, etter noe som var mer ett tankesukk enn en bønn, men
konkret ønske og hva jeg trengte. Så svarer han.
For der tikker det inn en melding, hvor det ganske enkelt
står at vedkomne ber, Gud minnet dem på meg.
Og 100kg løftes av skuldrene mine.
Gud ser.
Jeg vet det jo – men det er godt å få SE det og.
Jeg kan STOLE på Gud. Hele tiden.
Og når vi husker det – så våger vi be om det.
Så har vi den gangen jeg så at planen jeg fulgte ikke var
Gudsplan, men min reserveplan. (jeg sier ”den” gangen, som om det bare har
skjedd en gang..) Men jeg bestemte meg for at nå gir jeg Jesus alt.
Og jeg ramset opp. Alt. Alle håp, alle drømmer. ALT. og
kjente at denne gangen slapp jeg taket i alt, og jeg hadde ingenting igjen.
Så rusler jeg ut fra kirka. Uten å ha fortalt noen hva som
skjedde. Ser opp på himmelen og gir Gud beskjed. Nå har du fått ALT. og jeg
aner ikke hva jeg skal plukke opp igjen, og hva som skal få ligge. Nå må du gi
meg KLAR og tydelig tale.
Det går en uke.
Jeg er med å lede lovsang, og plutselig er der en som
kjenner han har en hilsen fra Gud.
Og det som er veldig gøy, er at den er til meg. Og den er så
konkret. Han bruker samme ord som jeg gjorde når jeg la fra meg ting. Og han
plukker opp igjen noen av de tingene jeg hadde gitt fra meg.
En klar bønn. Og et tydelig svar.
Trygg.
Han ser. Han vet. Han har kontroll.
Så siste:
Jeg skulle lede lovsang, det er første gang på LENGE jeg
skal lede noe team.
Og helt ærlig, jeg er vilt nervøs. Det var 4 år siden sist.
Jeg ber for søndagen og for teamet, og det er en ting jeg kjenner jeg vil be
om. Jeg vil at teamet skal være trygge. Det skal være trygt, de skal få slappe
av, de skal få lede salen inn i tilbedelse, og de skal selv få være trygg.
Jeg ber. Jeg forteller ikke.
Hva slags tilbakemelding får man etter søndagen?
Folk i temaet sier spesifikt at de følte seg så trygg.
Folk i salen sier at det var så trygt på scena.
Gud er kul.
Han kan gjøre så vanvittig mye.
Hva om vi våger å begynne å stole på Ham?
Hva om vi våger å bruke tid i bønn?
Hva om vi våger være mer konkret?
Hva om vi våger å be som om Gud faktisk svarer?
Hva om vi våger å be, som om vi var fri for frykt?
Hva om vi våger være fri?
- - først i bønn, så kan det få forme og smitte
resten av livet.
Tenk å være så trygg, at man kan slippe taket og være helt
fri.
