Ting du allerede vet (3)

Løgnene vi forteller oss selv.

Vi gjør det alle sammen. Selv om jeg egentlig bare kan snakke for meg selv. Har ikke vært tilstede i så fryktelig mange andre hoder. Men det høres sånn ut for meg. Som at vi lyver for oss selv. Mye.

Du forteller deg selv

-       at du ikke er god nok

-       du klarer det ikke

-       du er ikke sterk nok

-       de har det bedre uten deg

-       det blir bedre om ikke du er med

-       du utgjør ingen forskjell, og om du gjør, så er det i alle fall ikke en positiv en

-       det er ingen som egentlig liker deg

-       du kan ikke gjøre det godt nok

-       du er ikke verdig

-       de er så uendelig mye bedre enn deg

-       de er morsommere

-       flinkere

-       det er din feil at det ikke gikk, din feil at det tok slutt

-       du burde vist bedre

og kanskje, kanskje burde du vist bedre. Men det er ikke noe poeng i å henge seg opp i det nå. Løft blikket. En fot foran den andre. Move on.

Eller, kanskje forteller du deg ikke slike løgner. Kanskje tenker du at, HAH, der var det nok et sånt klisjé innlegg – for folk med dårlig selvtillit. Denne er ikke til meg.

Vell, da kan det hende at du forteller deg selv slike løgner:

-       Jeg sammenligner ikke meg selv med andre

-       Jeg ser ikke ned på folk

-       Jeg dømmer dem ikke før jeg kjenner dem

-       Jeg er bedre enn henne

-       Jeg er bedre enn han

-       Jeg gjør i alle fall ikke DEN feilen

-       Jeg ville gjort det så mye bedre alene

-       Jeg trenger ikke noen andre

-       Jeg blir ikke såret

-       Jeg har ingen sår

-       Jeg sårer ikke andre

-       Jeg trenger ikke nåde like mye som dem

-       Jeg synder mindre

-       Jeg er kommet lenger

Listene kunne ha fortsatt, og fortsatt.

Kanskje er noe av det jeg har kalt løgner her sant. Kanskje ER du bedre en henne. Men HVORFOR er det så viktig?

Hvorfor skriver jeg i det heletatt dette?

Fordi løgnene jeg forteller meg selv, de står i veien. De kan stå i veien for å se hva som egentlig er viktig. Hvordan ting egentlig er.  Noen av dem står mellom deg og muligheten til å faktisk ta imot nåden som er gitt. Enten fordi ”jeg trenger den ikke like mye som de andre”. Eller fordi du ”ikke fortjener den”.

Det er løgner. Det er ikke sant.

Jeg ville vært fortapt uten nåde. Jeg trenger ikke å fortjene det for å få det. Og jeg vil aldri bli så bra at jeg ikke trenger den. Jeg er ikke bedre enn alle andre. Og i det øyeblikket jeg glemmer det. I det øyeblikket jeg lar meg selv tenke, at ”dette fikser jeg selv” så glemmer jeg noe av det viktigste. At jeg bare er på vei. At jeg roter med stega mine, akkurat som alle andre. Vi er alle på vei.

Et første steg, i rett retning, er å vite at du lyver for deg selv. Og å sette fingeren på hvilke løgner du forteller. Det er ikke sikkert, og heller tvilsomt, at du blir helt kvitt dem. Sånn for alltid. Men ta dem med deg til Han som er sannheten. La løgnen hilse på sannhet. For sannheten setter deg fri.

Det er ikke en løgn.