Noen ganger føles livet brutalt urettferdig.
Og dårlige ting skjer mot gode mennesker.
Alt jeg kan tenke da er, for all del, la det meningsløse
være meningsløst. Ikke prakk på dem en mening. Av og til er vondt bare vondt.
Og det må få være vondt. Når svart har vært svart i mitt liv, så har det ikke
hjulpet med alle dem som prøver å vise meg at det svarte ikke er svart, men
lyst. Det er ikke lys. Det er svart.
Jeg tror jo fremdeles at det kan finnes lys.
Men i noen øyeblikk i livet kan man befinne seg i mørke. Og
det kan være bekmørkt. Helt svart.
Noen øyeblikk i livet trenger ikke ord.
Ikke alle øyeblikk i livet trenger at man sier så mye.
At man absolutt skal vise at man forstår.
Av og til er det deilig når folk er ærlig om at man ikke
forstår.
Men kanskje likevel velger å være til stede.
Ikke alltid gjøre så mye.
Kanskje ikke så mye mer enn at man bare kan være
enig i at av og til, så suger livet.
Selv om man i utgangspunktet elsker det.
