Det er faktisk det lengste jeg har levd…
Og for en bragd!
Så langt i livet har jeg overlevd:
- 0 naturkatastrofer
- Verdens undergang (2012)
- Å ikke lenger være minstemann (jente) i familien.
- skole
- bilulykker (ikke fullt så dramatisk som det kan høres
ut..)
- å være 13 (DET må være TIDENES bragd)
- Videregående (right up there, med å være 13)
- Puberteten (så mye som folk snakker om hvor voldsomt det
er må det jo bare være et mirakel)
- brudd med kjæresten
- Fly over styret på sykkelen og lande med trynet (også
kjent som ansiktet) først.
- 2 år i Nord-Norge
- Alene i Oslo (den store, skumle storbyen)
- Å vokse opp i verdens beste land å bo i
- 24 Vintre
- eller den mer imponerende – 24 sunnmørske somrer…
- Svineinfluensa
Men hvor kommer livsvisdommen inn?
Vell, den begynner nå.
Jeg har, takket være mange gode forbilder, mine foreldre,
søsken, venner og menigheten lært noen viktige lekser i livet, før jeg egentlig
trengte dem, og når jeg trengte dem. Og INGEN av de overnevnte har noensinne
sett helt fullstendig feilfri ut. For en frihet å ha uperfekte, gode forbilder.
For en velsignelse.
Og hva har jeg lært?
Jeg har lært hvor jeg skal gå, når noe skjer. Og når
ingenting skjer. Når livet er fint, og når livet er fælt.
Jeg har lært hvem jeg gir hjerte mitt til. (Det er Jesus, om
noen skulle lure – det kan det jo hende noen gjorde)
Tiden jeg bruker på Gud når livet er fint, er like viktig,
nesten viktigere enn tiden jeg bruker med Gud når livet er svart (det er fordi
det er LETTERE å gå til Gud om vanen er inne, og jeg ikke tror jeg må gå noen
strafferunder før jeg kan si ”hallo” til pappan i det høye.). Og av og til er
livet svart. Av og til er hjerte i 1000 biter. Noen ganger gjør livet (eller
folk i livet) ting som man ikke forventet. Plutselig står man på bar bakke. Da
er det lettere å springe til Gud, om man går til ham til vanlig. Men det er
LIKE lov å springe til Gud, om du ikke er så flink å gå til Ham til vanlig.
Jeg føler meg som et vandrende mirakel for tiden.
For jeg har det sykt bra.
Omstendighetene vil egentlig tilsi at jeg kanskje ikke
skulle hatt det så sykt bra.
Men hva annet kan man si, enn at Gud er seriøst drit kul.
Jeg tror ikke på noen som helst måte, ikke litt en gang. At
Gud står bak alt som skjer meg i livet. I alle fall IKKE når det skjer kjipe
ting. Jeg tror at Gud kan, som det står i Romerne 8:28, vende alt til det gode
for den som tror. Men det at jeg får noe GODT ut av noe KJIPT betyr ikke at Gud
hadde en mening med at det skjedde. Det er ikke slik jeg kjenner Gud. Gud har
gode tanker om meg, tanker til fred, fremtid og håp. Men så er han Gud da, og
når folk, fe, og meg fører til teite ting i livet mitt, så kan Gud, som er Gud
med stor G, vende det til det gode. Det er liksom litt digg.
Jeg elsker bursdag.
Jeg er ikke av den sjenerte typen, og synes det er fint,
feiende FLOTT med litt ekstra oppmerksomhet. Synes ikke det gjør NOE å bli
eldre – så lenge det er en bursdag der som overgang.
Og FOR en dag!
MASSE svensker som vil at jeg skal leve i 100 år (Ja takk,
gjerne det!), Øystein Gjerme som snakker om menighet…Woooosh! Inspirert! Karl
Inge Tangen om verden, Et par herlige svensker –og dagen er god.
Mange klemmer, MYE sjokolade, nye venner.
Jeg liker livet mitt.
Det er et fint liv.
Det er kanskje ikke helt hvor jeg trodde det skulle være.
Jeg må kanskje begynne litt på nytt. Ble kanskje litt brått annerledes.
Men Gud er så kul.
FINT LIV.
Nøff said.
