Ting du allerede vet (3)

Løgnene vi forteller oss selv.

Vi gjør det alle sammen. Selv om jeg egentlig bare kan snakke for meg selv. Har ikke vært tilstede i så fryktelig mange andre hoder. Men det høres sånn ut for meg. Som at vi lyver for oss selv. Mye.

Du forteller deg selv

-       at du ikke er god nok

-       du klarer det ikke

-       du er ikke sterk nok

-       de har det bedre uten deg

-       det blir bedre om ikke du er med

-       du utgjør ingen forskjell, og om du gjør, så er det i alle fall ikke en positiv en

-       det er ingen som egentlig liker deg

-       du kan ikke gjøre det godt nok

-       du er ikke verdig

-       de er så uendelig mye bedre enn deg

-       de er morsommere

-       flinkere

-       det er din feil at det ikke gikk, din feil at det tok slutt

-       du burde vist bedre

og kanskje, kanskje burde du vist bedre. Men det er ikke noe poeng i å henge seg opp i det nå. Løft blikket. En fot foran den andre. Move on.

Eller, kanskje forteller du deg ikke slike løgner. Kanskje tenker du at, HAH, der var det nok et sånt klisjé innlegg – for folk med dårlig selvtillit. Denne er ikke til meg.

Vell, da kan det hende at du forteller deg selv slike løgner:

-       Jeg sammenligner ikke meg selv med andre

-       Jeg ser ikke ned på folk

-       Jeg dømmer dem ikke før jeg kjenner dem

-       Jeg er bedre enn henne

-       Jeg er bedre enn han

-       Jeg gjør i alle fall ikke DEN feilen

-       Jeg ville gjort det så mye bedre alene

-       Jeg trenger ikke noen andre

-       Jeg blir ikke såret

-       Jeg har ingen sår

-       Jeg sårer ikke andre

-       Jeg trenger ikke nåde like mye som dem

-       Jeg synder mindre

-       Jeg er kommet lenger

Listene kunne ha fortsatt, og fortsatt.

Kanskje er noe av det jeg har kalt løgner her sant. Kanskje ER du bedre en henne. Men HVORFOR er det så viktig?

Hvorfor skriver jeg i det heletatt dette?

Fordi løgnene jeg forteller meg selv, de står i veien. De kan stå i veien for å se hva som egentlig er viktig. Hvordan ting egentlig er.  Noen av dem står mellom deg og muligheten til å faktisk ta imot nåden som er gitt. Enten fordi ”jeg trenger den ikke like mye som de andre”. Eller fordi du ”ikke fortjener den”.

Det er løgner. Det er ikke sant.

Jeg ville vært fortapt uten nåde. Jeg trenger ikke å fortjene det for å få det. Og jeg vil aldri bli så bra at jeg ikke trenger den. Jeg er ikke bedre enn alle andre. Og i det øyeblikket jeg glemmer det. I det øyeblikket jeg lar meg selv tenke, at ”dette fikser jeg selv” så glemmer jeg noe av det viktigste. At jeg bare er på vei. At jeg roter med stega mine, akkurat som alle andre. Vi er alle på vei.

Et første steg, i rett retning, er å vite at du lyver for deg selv. Og å sette fingeren på hvilke løgner du forteller. Det er ikke sikkert, og heller tvilsomt, at du blir helt kvitt dem. Sånn for alltid. Men ta dem med deg til Han som er sannheten. La løgnen hilse på sannhet. For sannheten setter deg fri.

Det er ikke en løgn.

Høstmørket.

Ikke alt som er ekte snakker sant.

Jeg er litt usikker på hvor jeg er på vei nå.

Men vi er nå på full fart inn i høstmørket. Noe som på mange måter er koselig. Tenne lys, kaffebesøk, varme klær, gode gensere, lune hjem.

For meg har høsten i mange år bare vært våt, kald, ekstremt stressende, det skjer for mye, og det har vært den tiden på året når hodet har bestemt for å ta seg et dypdykk ned i mørke. Det første året på folkehøyskole, i Mosjøen, hvor det plutselig var enda mørkere, da oppdaget jeg at det faktisk kunne se ut som om jeg hver høst og vinter gikk inn i en liten mini høstdepresjon.  Og vettu. Det var en frihet  å se det. Og plutselig begynte det (nok en gang) å gå opp for meg at følelsene – de er ekte, men de snakker søren meg ikke alltid sant.

Jeg lærer det om og om igjen.

Fordi jeg hele tiden glemmer sannhetene. De grunnelegende sannhetene. De som er faste. De man kan hvile livet på. De som gjør at selv om følelsen av å ha det kjipt er der, følelsen av å være utenfor, av ensomhet, av å ikke strekke til, av å ikke være god nok, av å være låst eller HVA som helst du måtte føle på. Du vet disse greiene som holder deg fast. Som hindrer deg i å snakke. Som hindrer deg i å ta del i et felleskap. Som hindrer deg i å tro på dine ideer, som hindrer deg i å se andre. Eller som, om du skulle se noen, forteller deg at DU kan i alle fall ikke bety noe. Disse følelsene som forteller deg hvor uendelig lite du er verdt.

De lyver.

Selv om de er ekte.

Det er litt viktig at du vet det. For selv om det likevel er tungt, så får du plutselig muligheten til å gjøre noe med dem.

Som når jeg vet at i det mørke kommer mot vinteren, så må  jeg ta noen grep, for å holde hodet godt over vannet. Og jeg kan si at du trenger ikke bekymre deg for meg. For jeg vet hvilke sannheter jeg skal dra fem på høsten. Og det er lenge, lenge siden de svarte tankene har fått overtaket. Men tok det lang tid? Ja. Prøvde jeg å avreagere på noen - la oss si; ukloke måter? Ja. Var det lett å bli kvitt dem? Nei. Gikk det? Ja.

Får man av og til lyst å bare drifte tilbake i gamle tankerekker, gamle reaksjonsmønstre? Joda. Det skjer.

Men det er da man husker, at selv om det man føler er ekte. Så er det ikke sant. Så husker man hvor man går.

At man av og til trenger å lufte hodet, tankene. Puste. Bestemme seg for noen ting som er sant. Og innrømme at noen ganger trenger man hjelp.  Det er ikke alltid man klarer det selv.

Og vettu?

 (1Pet 5:7)

Du kan faktisk kaste alle bekymringer på skaperen. Også kaoset på innsiden. Få hjelp til å løse flokene.

Ting er sjeldent så ille som det føles.
Og;

Skal du kaste noe, så må du forresten slippe tak i det.

Det er litt frihet i å slippe taket.

Ting du allerede vet (2)

( Phil Wickham - Mercy, spotify )

Du klarer aldri å bruke opp nåden.

Du klarer aldri fortjene den.

Du trenger ikke unnskylde deg for å ”bruke” den.

Du skal få lov å være fri.

Og modig.

Du skal få lov å feile.

Børste støvet av klærne.

Reise deg.

Begynne på nytt.

Men  du skal også få lov å være ærlig.

Det er lov å ikke orke mer.

Det er lov å gi seg.

Det er ingen skam å snu.

Det er ingen skam å trenge hjelp.

Egentlig,

Så er det ingen som klarer det alene.

Å fikse livet altså.

Jeg vet at du vet det.

Men av og til, så husker jeg ikke ting jeg vet.

Som at jeg aldri har gjort meg fortjent til å kunne gå rett til skaperen og spørre om hjelp.

Noe som betyr at det spiller ingen rolle hva jeg vil spørre om. Stort eller smått.

I meg selv har jeg uansett ingen rett til å spørre om det.

Om problemet jeg vil ha hjelp til er min feil, noen andres feil.

Uinteressant,

I meg selv, i hva jeg kan og hva jeg har gjort,

Så har jeg ingen rett til å spørre skaperen om å rydde.

Det er det som er så fint med Jesus.

Han visste at jeg ikke kom til å fortjene det.

Så han fikset problemet.

Så nå

Nå kan vi, jeg, ta livet mitt. Som jeg ikke fikser alene, alle tingene som bekymrer, de som plager meg. Problemene jeg har rotet meg opp i. Problemene som jeg ikke aner hvor kommer fra – og be om hjelp. Frimodig. Uten å tenke på om jeg fortjener å få hjelp.

Jeg gjør jo ikke det uansett.

Men Jesus fikset veien frem til Gud.

Og Gud elsker å hjelpe.

Nå er plutselig Gud og jeg venner. Og det er ikke min fortjeneste. Men hans alene. Han tjener ingenting på det.

Jeg får alt. Jeg har fått livet.

Det er fin LifeHack det.

( Phil Wickham - Mercy, Spotify )

Ting du allerede vet. (1)

Men kanskje, trenger du, som meg, å høre det igjen.

Det finnes folk i dine kretser, venner og familie, folk som vil deg det aller beste, som kommer til å fortelle deg noen ting om deg som ikke er sant. Da er det viktig at du kjenner deg. Og at du kjenner Gud, nok til at du lytter på ham med jevne mellomrom. For en drøm som blir knust av ord sagt i kjærlighet, en plan som ikke blir gjennomført, det kan ta lang tid å bygge opp igjen tilliten til seg selv, eller troen på at det er dette du skal gjøre.

At noen nær deg, som mener det aller beste, i det de setter nådestøtet på en drøm du har, betyr ikke at du skal kutte dem ut av livet ditt. Det betyr bare at det er viktig at du er online. At du vet. At du sjekker at du er på rett vei. Og ikke bare tar ting som de faller seg. Ta deg tid til å sjekke med Gud, er kursen fremdeles rett?

For de velmente ordene, som styrer deg i helt feil retning, kan komme fra noen som elsker deg, som kjenner deg godt. Som vet om de aller fleste av dine kvaliteter. Sett deg på godt og ondt. Det betyr ikke nødvendigvis at de har rett.

NEI, du skal ikke overse alle gode råd. Noen gode råd er nettopp det. Gode. Men du burde alltid sjekke dem opp i forhold til langtidsplanen, som igjen burde sjekkes med Han som vet bedre enn alle andre.

Jesus kasta ikke Peter ut av gjengen sin når Peter sa han ikke måtte dø. Men han fulgte ikke rådet til Peter likevel. Selv om ordene var sagt av kjærlighet, så var det ikke riktig. Peter fikk fortsatt være i gjengen. For Jesus viste hvem han skulle høre på. Da er det ikke så farlig med de velmenende, men ikke helt riktige ordene.

Greia er altså -  ikke la noen andre enn Gud be deg legge drømmer på hylla. Tro meg. Noen drømmer tar lang tid å vekke til live igjen.

Men Jesus fikser det og. Bare sånn at det er nevnt, om du skulle befinne deg i den situasjonen sjøl.