Why don’t you just let go, and be you?
Fordi det er enklere sagt enn gjort? Fordi at av og til, så er livet så enkelt at det er vanskelig. Livet er liksom blitt en greie som vi er så opptatt av å få taket på. Av å skjønne hvordan det er meningen det skal fungere. Så opptatt av å få alt riktig at vi rett og slett glemmer å få med oss det som skjer.
Det er viktigere å ha svarene enn å stille spørsmålene. Det er viktigere å fikse det, enn å nyte det. Det er viktigere at det du gjør blir det beste, enn å ta imot hjelp og gaver fra andre. Vi skal klare selv.
Vell, jeg har tenkt å ta en laaang juleferie fra alt slikt mas. Jeg har bestemt meg for å slenge av skoa i gangen, dra på meg den største joggebuksa, den beste genseren, rusle opp trappa, sette meg godt tilbake i sofaen, snu meg til Jesus og si ”Hei! Hva skjer’a?” Så skal vi to bare henge i lag. Resten av livet. Hørtes ikke det flott ut?
Og vet du hva det beste er? Om jeg bare sørger for og alltid huske å ta med meg han, så fikser resten seg. Uansett hvor mye jeg roter ting til. Eller, slik som det har hatt en tendens til å føles ut nå i det siste, når ting roter seg til for meg.
Klart jeg prøver hardt! Jeg vil jo gjøre det beste jeg kan, men ikke en smule mer på egen rulle, jeg gjør så langt jeg kan, så tar kompisen min seg av resten. Du har møtt han før sant? Han kule? Han som er sånn –”capsenbakfremtøff” Han ja. Han som liksom bare er helt chill, men likevel aldri sløv. Han Jesus. Fra Nasaret? Du veit, han som vi feirer jula for? (Og, nei, det er IKKE nissen…)
- Christina Elisa