Summer of 69

Eller 08..ikke like imponerende. I alle fall ikke enda, kanskje om noen år, når en eller annen skriver ett eller annet om denne sommeren som blir kjempe stort, og kjempe kjent, kanskje da.
Men ikke nå. For øyeblikket er sommeren08 året når jeg gikk ut av videregående, fikk noen sint, eller skuffet (en smule usikker) som jeg trodde aldri ville bli borte, som jeg trodde tålte alt. (men jeg kjenner meg, jeg burde visst bedre) Det er sommeren når mamma spanderte Australia tur på hele familien. Sommeren da jeg tilbrakte 4uker i vinter. Og elsket det. Det er sommeren når jeg møtte kenguruer, koalaer, australiere og paven. (vell, jeg møtte vel egentlig ikke paven..) Dette er sommeren når jeg ble skikkelig kjent med niesene mine, svogeren min og søstrene mine. Jeg lærte at uten vennene mine er jeg så godt som fortapt. Jeg lærte at selv om borte er VELDIG bra, så er hjemme ALLTID best. Jeg lærte at jeg trenger å ha et sted for meg selv, en mulighet til å kunne være alene.

Sommeren08 er året når jeg fikk null farge og bare tre dager på stranden, i løpet av 4uker i Australia, og på 3 dager i Ålesund ble rød som en kokt hummer. Sommeren når jeg faktisk ville jobbe, og ville jobbe mye. Sommeren når jeg helst skulle ha vært mye mer med vennene mine, men alle er borte og like opptatt som meg. Sommeren08 er siste pust i bakken før neste runde i livet. En liten milepæl som ikke betyr noe for noen andre enn meg. Men så ser jo jeg livet fra mine øyner, så denne sommeren, den er viktig.

Jeg får lyst til å gjøre så mye. Jeg har lyst å forandre tilværelsen min. Jeg har lyst å pakke en sekk, ta med meg pengene mine (for øyeblikket svært lite.) å reise. Bare reise. Oppleve. Gode venner og god tid. Ingenting annet. Men de fleste er på vei inn i en ny tilværelse og ingen har egentlig mulighet eller er modige nok til å gjøre noe slikt. Jeg har lyst til å gjøre mye, masse, nye ting. Jeg må nesten utnytte nå. Om noe år er jeg midt i et studie (jeg håper i alle fall det), kanskje er jeg gift, unger. Jeg aner ikke, men jeg vet at nå, nå kan jeg gjøre slikt. Summer of 69. Av en eller annen grunn så vil jeg bare gjøre noe, et eller annet. Hva med masse penger og en mulighet til å gjøre en forandring?

And I will try to fix you

Det er sånn det føles. Ofte. Noen ganga får du glimt inn i andre sitt liv. Du får se øyeblikk av sårhet, ensomhet, hat, sinne. Jeg får så lyst å gjør noe. Fikse det. Gjør det bedre. Jeg kan ikke fikse det. Det er ikke fysisk mulig for meg å være der for alle dem som jeg får glimt av livet til. Ikke heile tida, ikke så mye at jeg kan gjøre den store forskjellen. Men jeg tror du får glimta for en grunn. Jeg tror at du i alle fall kan gjør det lille du kan gjør. Ei venninne sa en gang det at hadde alle bare tatt vare på sine nærmeste, hadde alle bare brydd seg om dem som var rundt dem, så hadde ingen vært ensom, så hadde alle hatt noen. Jeg tror at hun har rett. Det er så lite viktig å ta vare på folk, det er ikke noe som man egentlig gjør. Det er bedre å tenke på seg å sitt. Misforså meg rett, det er viktig å ta vare på seg sjøl, men er det mulig å gjøre det uten å ta vare på andre?

Tid til å lytte, småprate. Ta vare på dem rundt deg. Jeg vil aldri kunne forandre verden, aldri noensinne kunne forandre et liv, aldri gjør dagen lysere for noen, viss jeg ikke prøver. Viss jeg ikke gir meg sjøl muligheten til å kunne være der for andre, viss min trygghet, min sjøltillit, mine feil å mangler står i veien. Viss jeg overser glimta som jeg får se. Jeg kan ikke gjøre alt. Men jeg kan gjør noe.

Jeg hørte for ikke så lenge siden en tale om det å være en feiler. Å være en feil. Å ikke være perfekt. Det er fantastisk å ikke vær perfekt! Å feile er min rett som menneske. Det å innrømme at jeg kan feile, å ikke la muligheten for å feile stoppe meg fra å prøve, det vil være forskjellen fra å lykkes og å ikke lykkes. Prøv, feil, tenk over hva du kan forandre, prøv igjen, gjenta til du når målet. Jeg tror ikke jeg kan forandre en hel verden, men jeg vet jeg kan påvirke en del av den. Jeg vil ikke være nok en person som ikke bryr seg om andre enn meg. Jeg vil være blant dem som betyr en forskjell. Om ikke for alle, så i alle fall for noen. Alle glimtene jeg får, jeg vil ikke la dem gå til spille. Kan ikke jeg gjør noe, så kjenner jeg en som kan.

”Wake up!”

3 år i barnehage, 6 år på barneskolen, 3 år på ungdomskolen og 3 år på videregående. Nå er det endelig på tide å prøve noe nytt! Ikke sant? Pakke sammen pikkpakket, strekke på beina, riste av støvet, kaste skipsvesken med alle eiendelene over skulderen og sette kursen dit hvor ”ingen skulle tru at nokon kunne bu”. Det er rett og slett på tide å forlate ørneredet, spre vingene å fly, lukke øynene og håpe at vingene virker.

Vell, fullt så dramatisk skal jeg ikke late som om overgangen er. Men en liten smule skummelt og spennende er det. Ikke kan jeg skryte på meg at valget for neste år blir så utrolig annerledes heller, jeg mener. Folkehøyskole og skole er vell en liten, pitteliten smule likt? Men jeg skal i alle fall pakke alle tingene mine (i kofferter og pappesker, ikke skipsvesken) sette meg i en bil og flytte. Jeg skal flytte ut av huset hjemme. Det er en overgang det. (jeg tror i alle fall det, så får vi heller se når det har vart en stund) Jeg skal reise, være borte fra nesten alle de kjente og kjære, ikke for en uke eller to, men 10 måneder! Det er skummelt det.

Jeg skal reise til en plass jeg ikke vet hvordan ser ut, møte folk som ikke har kjent meg hele livet. JEG GLEDER MEG! Jeg skal lære foto, musikk og masse annet gøy. =)
Jo da, det er skummelt å flytte, men det er mye, mye, mye, mye mer spennende.