Det er blandede følelser for tiden. Det er opp og det er ned, det er sol, det er regnvær, det er snø, det er mer snø. Det er bare 4 lørdager igjen på selve skolen, og det er 60 dager til siste skoledag. Innimellom der er det undervisning, bursdag, påskeferie, USA tur, litt til skole og skole avslutning. Det er godt og blandet. Det er herlig at jeg snart skal hjem, få jobbe som en tulling med Charge, gjøre noe i menigheten min igjen. Det er kjipt å reise fra folkene her, det er merkelig å tenke på at en plass som har vært hjemme i 2 år ikke skal være hjemme mer. Det er skremmende å ikke vite helt hva man skal gjøre. Det er skummelt og det er herlig med forandring. Det er digg at dagene blir lysere og sommeren kommer nærmere. Det er knekk at når jeg flytter hjem, flytter han bror ut. Men det skal bli herlig å bo i Ålesund. Det er så mange hjemme som jeg gleder meg til å henge med igjen. Det er i alle fall veldig herlig å vite at om ikke jeg har kontroll lenger (som om jeg noensinne har hatt det) så har jeg en Pappa med full oversikt. Det er i alle fall greit. Så trenger ikke jeg bekymre meg. Jeg kan heller kose meg med tanken på at jeg får muligheten til å oppleve byen min på en ny måte, jeg får muligheten til å prøve noe nytt, jeg går inn i en spennende tilværelse. Jeg skal plutselig bli enda et hakk mer voksen. Til alle dere som har prøvd det en stund, trives du? Jeg ser egentlig for meg at det er mye gøyere å være meg, sånn som jeg er nå, selv om det egentlig er mer enn nok det og av og til da.
Det er godt og blandet, men det er liksom bare å slappe av og nyte siste resten av turen. Snart er denne delen av livet mitt over. Jeg har fått masse ut av den og det er fremdeles en del å hente ut av den. Så er det bare å sette i gang med neste del.
Jeg husker når jeg var mindre og et år tok KJEMPE lang tid. Nå går det alt for fort.
*poff*
Så var det året forbi. Vil du bli med til neste kapittel?
Det føles faktisk litt som å stå så langt ute på kanten at du skjønner det er langt ned, men du har fremdeles ikke tatt motet til deg, så du vet ikke helt hva som venter der nede. Eller litt som siste delen i den største oppoverbakken i berg og dalbanen. Litt av den spenningen liksom. Skrekkblandet fryd.
Den som lever får se, og vi som er kristne jukser, vi spør Gud hvordan det går. Og jeg digger svaret. Men jeg har jo ikke prøvd resten av livet mitt før, så litt spennende er det jo likevel. Fredstanker, fremtid og håp. Null stress og ingen bekymringer. Bare å gi det rett opp, feste sikkerhetsbelte, holde pappa Gud i hånda og hoppe ut i det.
This is my mixed tape of life.
