Hvite vegger

Noen ganger når tomme, hvite vegger stirrer på deg, så begynner fantasien å boble. Kreativiteten våkner til livet, det klør i fingrene og det er på tide å skape noe. Gjøre det hvite personlig. Gjøre det til ditt, ta eierskap over det. Men så har man ikke det man trenger, eller man får det ikke til. Det sitter fast. I hjertet, i hodet, i det kreative hjørnet. Det gjør vondt på innsiden av all overfloden av tanker og ideer. Her kan du skape noe som virkelig vil bety noe, noe som vil gi de hvite flatene personlighet og innhold. Du kan fylle dem med håp, løfter, farger, venner, minner, ord, former og fremtid. I de hvite veggene ligger alt. Et så enormt potensial. Så mye, så utrolig mye som bare venter på å komme frem. Så mye som bare vil vise deg en liten bit av livet. Så mye.
Men så sitter du der, uten det du trenger til å fylle de hvite veggene, og uten mot til å ta en tusj og tegne… (tomt)

Akkurat som ellers i livet. Hadde du bare kommet i gang, hadde du bare hatt mot til å begynne, til å forme, til å farge, til å skape, til å være deg! Bare deg! Være heilt og holdent den du skal være. Til å være tro mot deg selv, og tro mot han som skapte deg. Være tro mot livet. Være ekte. Ta fatt i de hvite, hvite, tomme og personlighetsløse veggene. Ta fatt, å skape. Ta tilbake det som er ditt. Gjøre noe med det. Slik at det ikke lenger bare er noe. Men at det blir noe mer, noe som er til glede for alle, også deg. Noe som kan skape håp, drømmer, mot, fremtid, venner, minner. Noe som farger deg. Noe som former alt rundt deg. Noe som er med på å forme selve livet.

Nok et menneske

Jeg har begynt å fatte at livet jeg har valgt å leve ikke er så lett. Det er ikke vanskelig, men det er ikke lett. Det er ikke lett å leve et liv som ikke bare handler om deg selv, der valgene du tar ikke bare handler om deg. Det er ikke lett å stadig møte folk som stiller spørsmål ved valgene dine, som aldri kommer til å forstå hvorfor du gjør som du gjør. Og som er der med en gang du feiler. Som ikke husker de tingene du har gjort som faktisk var rett, men alltid ser etter feil. Som alltid vrir på ordene dine. Som hele tiden vil sette deg fast. Som har studert, eller i alle fall tror de har studert troen din. De som leter med kritiske øyner, de som ikke ser etter sannhet, men feil og mangler. De som aldri noensinne vil la deg slippe unna med å ikke vite alt, de som aldri noensinne vil la deg slippe unna med ”slik er det bare”. De som er hellig overbevist om at du er hjernevasket. Og at de aldri har vært utsatt for noe lignende selv.

Det morsomme i alt kaoset er at de ikke alltid vet hvor deres påvirkning kommer fra, eller er helt sikre på hva de tror selv. De vet ikke hvorfor de tar de valgene de tar. De kaller det frihet. Og de kaller mine valg fangenskap. Jeg har i alle fall valgt hvor min påvirkning kommer i fra. De sier at mine foreldre har valgt min tro, likevel er jeg ofte en av de eneste i en slik diskusjon som ikke ble barnedøpt, og som heller ikke ble konfirmert fordi alle andre ble det, men valgte det selv, fordi det var et liv jeg ville leve.

Det at jeg ikke kan svare på alt, at jeg ikke klarer forklare deg hvorfor jeg gjør som jeg gjør betyr ikke at jeg ikke har peiling. Det betyr heller at jeg ikke er særlig flink til å ordlegge meg. Det betyr at jeg fremdeles bare har 19års livserfaring. Det betyr a jeg fremdeles lærer. At de valgene jeg tar ikke alltid er riktige, at jeg ikke vet at alt, at jeg bare er nok et menneske. Nok et menneske som må lære av sine egne feil, nok et menneske som ikke visste alt fra den dagen det ble født. Bare nok et menneske som deg.

”The Show Must Go On”

Dette er kanskje den farligste setningen som noensinne kan sette seg fast i tankegangen din. ”The Show Must Go On” tar ikke hensyn til noen, den tenker ene og alene på seg selv, på seg selv og ”Showet”. Setningen funker nok utrolig bra på steder som Las Vegas (eneste plassen jeg kom på i øyeblikket), men i andre settinger, som egentlig skal fokusere på hjerter, og på individer, der betyr denne setningen slutten på alt. I det øyeblikket det begynner å handle om ”Showet”, istedenfor hjertene bak, da nærmer slutten seg med stormskritt. Det kan gå for en tid, man kan holde ut lenge, men en eller annen gang vil noen finne ut at grunnmuren er pillråtten. At opplegge ikke lenger er verdt noe, for det som pleide å være verdiene er borte. Målet har blitt å holde det ytre plettfritt, mens innsiden råtner. Når du merker at ting begynner å handle om showet mer enn noe annet, da er det på tide å gjøre noe. Da er det på tide å gå drastisk til verks. Ta gjerne tak i det ytre, men sørg for at du får med deg det indre. Sørg for at forandringene ikke bare kommer på usiden, men at også innsiden får et helt nytt ansikt. Noen ganger er det riktig å rive ned et hus. Noen ganger er det den eneste muligheten å skape et nytt hjem på. Eneste måten å kunne la drømmer bli virkelighet.

vår...<3

Da kan vi si at russetiden er virkelig i gang. Etter ei helg på russetreffet i Kragerø og ei helg på Lillehammer kan jeg konkludere med at våren er her. Noen av de sikreste tegnene på vår er russen, grønne trær, løvetannen, og dagens nyeste punkt, lukten av nyklippet gress! Så herlig når våren virkelig er her. Og det er herlig med vår altså=)

Men tilbake til russetiden. Forskjellen på Lillehammer og Kragerø var slående, men ikke så stor likevel (viss man ser litt nøyere etter). For å ta likheter først; Rød-, blå-, grønn-, og svartekledde ungdommer. Alle samles for å ferie at mange år med skole snart er ferdig. Alle blir raskt dritt lei av små unger som ikke har lært seg normal folkeskikk. ”vær så snill”, ”takk,” eller ord som ligner er sjelden kost blant russekort samlende barn. Så til alle foreldre; mai er en ypperlig måte å lære ungene dine vanlig og egentlig obligatorisk folkeskikk. Det beste hadde selvfølgelig vært om de kunne slikt før mai, men det er vist ikke tilfelle. Ok, digresjon, så nå skal jeg tilbake. Kragerø var utrolig bra, jeg stod nede i sentrum der nede på kaia og tenkte at ”aldri i livet om Lillehammer blir så bra som det her” for herlighet så mange påfunn og gøye folk på en plass! Det var faktisk bare fantastisk bra. Humming Peopele konserten var noe av det beste jeg har vært borti, og å se sentrum så overfylt av russ som faktisk er bra forbilde, det var herlig det. Så jeg trodde heilt ærlig at Lillehammer kom til å bli en liten nedtur. Ikke kjangs i havet at det ble like bra.

Men det ble det ikke. Lillehammer var mørkt, vått, kaldt, gjørmete, syyyyykt mye lyd og verdens herligeste folk. JesusTeltet var en større hit enn jeg hadde trodd. Og det aller beste er alle folka du får møte, alle samtalene, dem fantastisk vittige, usaklige, saklige og utrolig overraskende spørsmåla. Det var rett og slett kjempe herlig. Dunk-dunk musikken en smule slitsomt i lengden, men ellers var det fantastisk herlig å aldri gå tom for dansemusikk;)
Og cred til JesusRuss folka! Fantastiske folk! Så flinke, så tålmodige og dyktig med russbilkjøring. ;D ”Viss hu dama er bak oss en gang til, så gir vi a’ en pose boller!”
Det var ei lenge etterlengta helg. Jeg hadde savna å snakke med nye folk. It was gudd…=) Henge meg på neste år og jeg;)

Tid for filosofiske sommertanker

Sola har nå smilt siden… Jeg kan faktisk ikke huske sist det var øse, pøse vær. Det er i alle fall en uke. Jeg tror ikke jeg overdriver nå? Det spennende med å ha fint vær så lenge, er hvor lat og sommer innstilt man blir. Sommermodusen skrus på med en gang. Tid for late dager, sol, is, lette klær. Ahhh.! Life is good. Og når det da i tilegg er tentamens uke, da er livet godt da. Masse fri og tidlige dager. Oh, how I love it! Dessuten så er det nesten ikke flere sider igjen i skoledagboka. Det er snart sommer på ordentlig. Det er så mye å glede seg til, at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal begynne.

1. Russetreff i Kragerø
2. Russetiden begynner
3. Lillehammer (Martine, Karoline, Vegar og alle andre, jeg gleder meg!)
4. Eksamen (egentlig ikke noe jeg gleder meg til, men det må nesten nevnes..)
5. Australia<3
6. Resten av sommer ”ferien”. (jeg kommer til å jobbe som en gal..)
7. Sandvik Folkehøyskole<3
8. Reise rundt i hele landet, møte nye folk<3 Jeg elsker nye folk!

Jeg går ut i sola nå. Nyt dagen din! Ta vare på fine værs dagene mens du har dem!
(så veldig filosofisk ble det ikke..)

Then grace hits you again.

Noen ganger tenger man en oppvekker, en oppvekker som ikke er krass, bare en tanke som slår deg. En venn som sier noe du ikke har tenkt på, på en stund, en taler som slår spikeren på hodet. Noen ting som til sammen setter fokuset på rett plass. Ting som fører deg tilbake dit du skulle, fremover. Og når du møter en påminnelse på det samme, ikke mindre enn tre ganger, fra tre helt forskjellige folk, som på ingen måte kan ha pratet i lag om det. Da tar du til slutt hintet…

Det komiske er at hintet ikke er det samme hintet, men er det samme likevel. Jeg møtte først drømmeren min. ”Others”, det å se andre, det å huske hvorfor jeg er her. Det å huske hvorfor jeg går på den skolen jeg gjør, å huske hvorfor jeg er i denne byen, hvorfor jeg kan det jeg kan. Men å møte drømmen min igjen, det er skummelt, for jeg vet hvor jeg skulle for tre år siden og jeg _vet_ at jeg ikke er der nå. Ikke en gang litt. På mange måter har jeg feilet, jeg har ikke klart det. Ingenting er radikalt forandra, jeg prioriterer ikke tida mi noe annerledes, ingen har virkelig fatta hva jeg vil, hva jeg tror, eller hvorfor jeg ”alltid” er så blid. Alle de tingene jeg ville oppnå er rent ut i sanden. Så blir du plutselig litt knust og lurer på hvorfor i alle dager Gud stolte på deg?

Then grace hits you again.
David! Ahhh…Du kan det der med timing! Når jeg endelig hadde fått fokus på måle mitt igjen, og blitt knust over hvor uoppnåelig det er, så sier du det. ”Then grace hits you again”. Og det er ikke tvil, jeg har kanskje feila i mine øyner og i menneskers øyner, men så lenge jeg holder ut, så er det ikke over. Så lenge jeg lever, så lenge jeg er her, på denne jord, så lenge mitt hjerte slår, så er der mer enn nåde nok. Jeg kan faktisk slappe av og tråkke på gassen. Resultatet er ikke mitt problem. Min jobb er å være tilgjengelig og søke ham først. Resten er opp til Mr. Big Guns himself. Er ikke det herlig?

På med solbrillene, ned med ”taket”, på med musikken, putt på dollargliset, dra frem glinset i øyet, og relax. Livet er og blir herlig. Nothing that you say can tear me away from my God, nothing you can do, ‘cause I’m stuck like glue to my God.

”Hun er lykkelig nå”

Vi hadde tentamen her om dagen. Og en setning midt i en novelle, traff meg. Limte seg fast i tankene mine. ”Hun er lykkelig nå”. Den setningen sier så utrolig, utrolig mye! Den setningen snudde hele novellen. Hun var lykkelig ”nå”. Ikke etterpå, ikke før, men ”nå”, akkurat ”nå”. Jeg vet det er klisjé, men ordet ”nå”, øyeblikket ”nå”. Det finnes bare ”nå”. Bare, bare nå.

Der går en reklame på tv for tiden, som har samme budskapet, tror det er for noe bankstyr, men poenget med reklamen er i alle fall den, at tiden går. Alt du gjør, er å fordøye sekunder, derfor er det så utrolig viktig å nyte sekundene, gjøre noe med dem som du husker. Sekundene blir til minutter, minuttene til timer, timene til dager, dagene til liv. Ditt liv. Det er så utrolig mye vi ikke kan, eller bør utsette, det er så mye vi bruker sekundene på som er så utrolig bortkastet. Den eneste tiden som faktisk finnes er nå. Alt annet er fortid, eller en fremtid vi ikke vet sikkert om den kommer.

Å gjøre det meste ut av øyeblikket ”nå” er å leve. Jeg vil ikke at livet mitt skal være som sitatet bruder’n har på msn for tiden. ”Life is what happens while you are busy making other plans” Jeg vil være tilstede mens jeg lever livet mitt. Jeg vil huske det. Jeg vil fordøye det. Jeg vil være en forskjell. Jeg vil vite at jeg har fått alt jeg kan fra livet, og gjort det jeg kan for at andre kan finne det og. Jeg vil ikke leve et liv som alltid fokuserer på ”neste år”. ”nest år skal jeg gjør det”, ”neste år blir så bra”. Det er herlig med fremtidsplaner, det er viktig å drømme, det er livsviktig å drømme, men ikke drøm så mye at du glemmer alt du kan gjøre nå.

Jeg vil leve livet mitt på samme måte som de første apostlene gjorde. Jeg vil leve som om der er ingen tid å miste. Jeg vil leve nå.

Hverdagens friminutt.

Jeg vet at jeg ikke har verdens mest hektiske hverdag, og jeg vet a jeg egentlig er ganske så dyktig på sånne ”pauser”, men, da har jeg alltid noe jeg burde ha gjort. Å det sliter noe helt utrolig på psyken. Så derfor har jeg lært meg å elske pauser som du ikke ”kan” gjøre noe med, eller som man ikke får dårlig samvittighet av å nyte. Så når jeg først har mulighet til en slik pause, så tar jeg den.

Favorittpausen er faktisk bussen. I alle fall viss det er fint vær. For det første får man brukt bena mer enn om man hadde bil, du kan _gå_ til busstoppet. Ikke at det er særlig langt i mitt tilfelle, men det er lenger enn ut døra, ned trappa og inn i bilen. Dermed får du også nytt været en liten stund og, både på turen ned og mens du venter på bussen. Jeg er forresten så bortskjemt at jeg har ganske bra utsikt på vei til bussen =) Så, når bussen endelig kommer (og du ikke tar den i lag med noen) er det bare å finne deg en plass, skru på musikken, ta frem boka, lese, slappe av og tenke. Nyte den stunden når du kan tenke, slappe av, ikke gjøre noe viktig, men likevel ikke kaster bort tid. Der er faktisk utrolig herlig.

Den neste ”pauseknappen” er å sitte på med noen som er flink å kjøre. Noen som virkelig kan det med å få bilkjøringen til å ”flyte”. Akkurat det tror jeg er noe jeg har som minne fra hele barndommen, siden pappa faktisk ikke er så verst på akkurat det med bilkjøring. Å lene seg tilbake i et bilsete, med noen du føler deg trygg på bak rattet, med eller uten musikk. Sitte og slappe av. Vite at disse minuttene kan du nyte. Du sløser ikke tid. Du er på vei en plass, du gjør faktisk noe. Det her er et lite pusterom du har lov til å ta deg. Det er så herlig det. Og til fordel fra bussen; her er det aldri masse sære og bråkete folk.

Den siste pausen jeg kan komme på i farten er å kjøre selv. De gangene når du har bilen helt for deg selv. Det er faktisk fantastisk herlig det og. Jeg må innrømme at jeg liker natten en smule bedre enn dagen på det her punktet. Mindre andre biler å bry seg om da. Du trenger liksom ikke bry deg om du ligger heeeeelt rett i runnkjøringene, og er det folketomme veier kan du faktisk sakke helt og fullstendig ned, for så å akselerere opp igjen. (Det er liksom min lovlige måte å nyte følelsen av fart på) Det er rett og slett herlig. Ikke så økonomisk, eller miljøvennlig, men likevel.

Grunnen til at jeg i det hele tatt tok opp det her var en passe irritert mor tidligere i kveld. Hun mente jeg kastet bort penger når jeg tok bussen istedenfor å sitte på med søster’n ut. Hadde jeg satt på med henne hadde det ikke tatt særlig lang tid å komme seg ut, jeg ville ikke bare kunne lent meg tilbake og forsvunnet inn i min egen verden. Når jeg tok bussen fikk jeg gå før, nyte sola, og satt verden i pausemodus en liten stund. Jeg betaler lett 26,- for en liten pause og en liten flukt fra hverdagen.

Skolen er en fantastisk plass...?

Ja vell, så da satt vi her. Og skulle ta en test for en eller anna student som har det som oppgave på skolen. Men så får vi aldri mailen med linken? Her har dem mast og mast og mast om adressene våre, så gidde dem ikke å faktisk sende oss testen? Skolen i et nøtteskall. Sånn nymotens greier vet du. Må ikke stole på sånne ting. Dem er farlig og ikke til å stole på. Kan aldri vite når strømmen plutselig går, å da satt du der da. Uten oppgava som du har jobba med sååååå lenge. Nå vasa vi fælt her.
Men jeg tenkte jeg skulle avslutte med en hilsen til han Espen.., siden han sitte her til venstre, uten mail han og. ..

Hei Espen!

Ålesund you say?

Det øser faktisk ned ute. Men vet du? Det har vært fint vær så lenge at jeg overlever ei uke med regn. Vet bare ikke om russebilen gjør det? Som forresten begynner å bli fantastisk bra;D hehe=) Kosa oss når vi fiksa på den kjære engleekspressen vår.

Så, i alle fall. Heile greia med blogg her, er fordi jeg satt og leste Sindre sin (som forresten var fantastisk herlig å lese) og kom fram til at en blogg, det er kanskje ikke så dumt? I alle fall når jeg skal vekk og bort og alt mulig snart. Jeg gler meg som en tulling!

Jeg elsker Ålesund, jeg gjør virkelig det, jeg digger folka, Fila og alt mulig. Men herlighet så deilig det skal bli å komme seg vekk litt. Egentlig, så var jo planen å vær hjemme til mars ca, så stikke til Hawaii og gå dts der. Jobbe med NyGenerasjon og Fila. Meeeeen til alle som ikke har fått hørt det; Mosjøen it is. Snakk om å reise motsatt vei da? Herlig blir det=) La meg sitere meg selv: ”e vet ikke heilt ka e skal neste år, men e skal i alle fall ikke på folkehøyskole” hah..kosmisk! Gjett kor jeg skal? Jooooo sandvik.fhs.no :D Passe typisk meg å snu sånn? True true..?

Vell..jah….ok… nå skal e nyte en herlig episode av the 70s show og spise middag. =)