Overmåte Lykkelig.

Jeg vet ikke heilt hva det er med i dag, men i dag er en god dag! Ute øser det, har øst, eller kommer til å øse (litt usikker, men bakken er våt..). Jeg har stått opp tidelig (les klokken 10, det er likevel omtrent 4 og en halv time tidligere enn min bror). Jeg har endelig tømt både hyllene og pulten på gamle rommet, så nå er nyrommet mer kaotisk enn noen sinne og jeg aner ingen løsning på problemet med en gang, men for hvert minutt jeg rydder kommer jeg nærmere målet, og så snart ting er på plass kan jeg med skinnende ren samvittighet ta fatt på ”kunsten”. Da skal livet opp på veggene. Glede! Jeg fikk ”innside” i posten. Og kom plutselig på at det er et blad jeg må av bestille før jeg reiser, men det var likevel herlig å fylle hode med litt mer kreativ lesing. Mote er ikke overflatisk, det er kreativt, det er blitt konklusjonen. Og jeg som har gått rundt og trodd at jeg ikke brydde meg om sånt. Tull og tøys! Jeg er rett og slett avhengig. Sånn er det med den saken.

Det stod forresten en liten artikkel om hvordan man kunne bli lykkelig, ofte tenker jeg at slikt er tull og hopper over dem, men jeg fant et triks jeg har brukt selv! Haha! Smile! Når du smiler så lurer du hjernen din til å tro at du er lykkelig. Og plutselig forstod jeg hvorfor jeg liker mye bedre å sitte i kassen enn å plassere ut varer på jobb. (Jeg skal foresten dit om en og en halv time.) Ene læreren min i fjor drev hele tiden og sa at vi måtte jobbe mer, vi ville vell ikke ende opp som kassadame på ”X”? Men jeg kan på mange måter skjønne hvorfor folk faktisk blir i en sånn jobb. For så lenge du ikke er sjef, eller har en særlig viktig rolle på en slik plass, så kan du gjøre jobben uten særlig mye tanke. Så kan du dra hjem og bruke energien din der du virkelig vil. Det er egentlig en ganske perfekt jobb hvis du har en hobby som krever mye tid, men som du ikke kan leve av. Dessuten har jeg funnet gull der! Livet som kassadamen har gitt meg en skatt jeg har ønsket lenge! Evnen til å småprate med totalt fremmede, evnen til å smile og være glad, til og med bli glad, når du egentlig har en helt syyykt dårlig dag. Men det beste av alt er altså småpratingen. Det er en fantastisk frihet i å ikke være redd for å prate med fremmede, dra halv dårlige vitser og faktisk få dem til å funke. Det blir nok ikke så veldig mange livslange vennskap av småpratingen med kundene, men det er en øvelse som er vel verdt å ha med resten av livet.

Det er så lett å bli lykkelig! Du trenger ikke type, bil, hus og båt. Du trenger å ha det bra med deg. Være fornøyd med deg og SMILE!

Dagens oppfordring;
Smil mer og NYT livet!

(så gikk vi av sted i helgrønnt igjen)

Summer of 69

Eller 08..ikke like imponerende. I alle fall ikke enda, kanskje om noen år, når en eller annen skriver ett eller annet om denne sommeren som blir kjempe stort, og kjempe kjent, kanskje da.
Men ikke nå. For øyeblikket er sommeren08 året når jeg gikk ut av videregående, fikk noen sint, eller skuffet (en smule usikker) som jeg trodde aldri ville bli borte, som jeg trodde tålte alt. (men jeg kjenner meg, jeg burde visst bedre) Det er sommeren når mamma spanderte Australia tur på hele familien. Sommeren da jeg tilbrakte 4uker i vinter. Og elsket det. Det er sommeren når jeg møtte kenguruer, koalaer, australiere og paven. (vell, jeg møtte vel egentlig ikke paven..) Dette er sommeren når jeg ble skikkelig kjent med niesene mine, svogeren min og søstrene mine. Jeg lærte at uten vennene mine er jeg så godt som fortapt. Jeg lærte at selv om borte er VELDIG bra, så er hjemme ALLTID best. Jeg lærte at jeg trenger å ha et sted for meg selv, en mulighet til å kunne være alene.

Sommeren08 er året når jeg fikk null farge og bare tre dager på stranden, i løpet av 4uker i Australia, og på 3 dager i Ålesund ble rød som en kokt hummer. Sommeren når jeg faktisk ville jobbe, og ville jobbe mye. Sommeren når jeg helst skulle ha vært mye mer med vennene mine, men alle er borte og like opptatt som meg. Sommeren08 er siste pust i bakken før neste runde i livet. En liten milepæl som ikke betyr noe for noen andre enn meg. Men så ser jo jeg livet fra mine øyner, så denne sommeren, den er viktig.

Jeg får lyst til å gjøre så mye. Jeg har lyst å forandre tilværelsen min. Jeg har lyst å pakke en sekk, ta med meg pengene mine (for øyeblikket svært lite.) å reise. Bare reise. Oppleve. Gode venner og god tid. Ingenting annet. Men de fleste er på vei inn i en ny tilværelse og ingen har egentlig mulighet eller er modige nok til å gjøre noe slikt. Jeg har lyst til å gjøre mye, masse, nye ting. Jeg må nesten utnytte nå. Om noe år er jeg midt i et studie (jeg håper i alle fall det), kanskje er jeg gift, unger. Jeg aner ikke, men jeg vet at nå, nå kan jeg gjøre slikt. Summer of 69. Av en eller annen grunn så vil jeg bare gjøre noe, et eller annet. Hva med masse penger og en mulighet til å gjøre en forandring?

And I will try to fix you

Det er sånn det føles. Ofte. Noen ganga får du glimt inn i andre sitt liv. Du får se øyeblikk av sårhet, ensomhet, hat, sinne. Jeg får så lyst å gjør noe. Fikse det. Gjør det bedre. Jeg kan ikke fikse det. Det er ikke fysisk mulig for meg å være der for alle dem som jeg får glimt av livet til. Ikke heile tida, ikke så mye at jeg kan gjøre den store forskjellen. Men jeg tror du får glimta for en grunn. Jeg tror at du i alle fall kan gjør det lille du kan gjør. Ei venninne sa en gang det at hadde alle bare tatt vare på sine nærmeste, hadde alle bare brydd seg om dem som var rundt dem, så hadde ingen vært ensom, så hadde alle hatt noen. Jeg tror at hun har rett. Det er så lite viktig å ta vare på folk, det er ikke noe som man egentlig gjør. Det er bedre å tenke på seg å sitt. Misforså meg rett, det er viktig å ta vare på seg sjøl, men er det mulig å gjøre det uten å ta vare på andre?

Tid til å lytte, småprate. Ta vare på dem rundt deg. Jeg vil aldri kunne forandre verden, aldri noensinne kunne forandre et liv, aldri gjør dagen lysere for noen, viss jeg ikke prøver. Viss jeg ikke gir meg sjøl muligheten til å kunne være der for andre, viss min trygghet, min sjøltillit, mine feil å mangler står i veien. Viss jeg overser glimta som jeg får se. Jeg kan ikke gjøre alt. Men jeg kan gjør noe.

Jeg hørte for ikke så lenge siden en tale om det å være en feiler. Å være en feil. Å ikke være perfekt. Det er fantastisk å ikke vær perfekt! Å feile er min rett som menneske. Det å innrømme at jeg kan feile, å ikke la muligheten for å feile stoppe meg fra å prøve, det vil være forskjellen fra å lykkes og å ikke lykkes. Prøv, feil, tenk over hva du kan forandre, prøv igjen, gjenta til du når målet. Jeg tror ikke jeg kan forandre en hel verden, men jeg vet jeg kan påvirke en del av den. Jeg vil ikke være nok en person som ikke bryr seg om andre enn meg. Jeg vil være blant dem som betyr en forskjell. Om ikke for alle, så i alle fall for noen. Alle glimtene jeg får, jeg vil ikke la dem gå til spille. Kan ikke jeg gjør noe, så kjenner jeg en som kan.

”Wake up!”

3 år i barnehage, 6 år på barneskolen, 3 år på ungdomskolen og 3 år på videregående. Nå er det endelig på tide å prøve noe nytt! Ikke sant? Pakke sammen pikkpakket, strekke på beina, riste av støvet, kaste skipsvesken med alle eiendelene over skulderen og sette kursen dit hvor ”ingen skulle tru at nokon kunne bu”. Det er rett og slett på tide å forlate ørneredet, spre vingene å fly, lukke øynene og håpe at vingene virker.

Vell, fullt så dramatisk skal jeg ikke late som om overgangen er. Men en liten smule skummelt og spennende er det. Ikke kan jeg skryte på meg at valget for neste år blir så utrolig annerledes heller, jeg mener. Folkehøyskole og skole er vell en liten, pitteliten smule likt? Men jeg skal i alle fall pakke alle tingene mine (i kofferter og pappesker, ikke skipsvesken) sette meg i en bil og flytte. Jeg skal flytte ut av huset hjemme. Det er en overgang det. (jeg tror i alle fall det, så får vi heller se når det har vart en stund) Jeg skal reise, være borte fra nesten alle de kjente og kjære, ikke for en uke eller to, men 10 måneder! Det er skummelt det.

Jeg skal reise til en plass jeg ikke vet hvordan ser ut, møte folk som ikke har kjent meg hele livet. JEG GLEDER MEG! Jeg skal lære foto, musikk og masse annet gøy. =)
Jo da, det er skummelt å flytte, men det er mye, mye, mye, mye mer spennende.

Den som frykter fallet vil aldri lære å fly.

Det er farlig der ute. Det er farlig å gjøre ting man egentlig ikke tør. Det er skummelt å møte nye mennesker. Det kan jo hende de sårer deg? Ikke liker deg, ikke tenker at du er bra nok?
Men så må du stoppe opp. Alle de rundt deg, en eller annen gang sa du hei til de og? En eller annen gang turte du det.

Familien som aldri går fra deg. Som har sett deg på ditt absolutt verste, mer enn en gang, og likevel er de fremdeles glad i deg. Ubetinget kjærlighet.
Venner med samme drømmen. De som vet hva som foregår på innsiden før du har sagt et ord.
Venner som er der med oppmuntringer akkurat når du trenger det.
Venner som aldri vil la deg gi opp.
Venner som kjenner deg bedre enn noen, men likevel ikke kjenner deg i det hele tatt.
Folk rundt deg.
Folk som betyr så mye.
Noen som smiler til deg. Og du vet det er deg, ikke noen bak deg.
Noen som bryr seg.
Venner som tør si ifra når du gjør feil.

Det er verdt risken, er det ikke?

Noen ganger, noen ganger blir man så glad i alle dem rundt. Så glad i dem at hjertet brister.
Det er ingen du heller vil det skal gå bra med enn dem. Ingen.

Jeg mener det når jeg sier jeg er glad i deg.

Tynnslitte nerver…

Jeg skylder alle omgivelser en stor unnskyldning!

Å møte tirsdag morgen, klokken ti presis, med hjertet i halsen, og en mage full av trampende elefanter, et hode fylt med frykt. Fylt med frykt for seks grusomme bokstaver; fransk. En hel skole står samlet i hallen, alle med de samme nervene, samme nervøsitet, samme håpet om et fag mer en noe annet fag. Rektor som koser seg med å over dramatisere alt. Å nistirre på arkene, leite desperat etter sin egen klasse, sitt eget navn, eller sitt verste mareritt, fransk og navne mitt i lag. Så er det hele over. Du ble ikke trekt. Du kan true unna nervene i ennå noen timer, det er ikke sommerferie helt enda likevel.

Så må du på skolen nok en gang. Med hjerte i halsen, en økende frykt for fransken. Engelsken og norsken er borte. Det lar tre skremmende alternativer stå tilbake. Valget ligger mellom religion/historie eller fransk. De eneste to av lærerne som fremdeles ikke har hatt oppe noen.
Nok et trekk er unnagjort, og oddsen som allerede var på fransken sin side er bedret. Eller forverret skal man se det fra mitt ståsted. Nok et trekk uten å bli ropt opp.

Onsdag morgen klokken ti presis. Nerver på høyspenn. Fremdeles et lite håp. Kenguruer og elefanter i magen, hjertet i halsen og ingen negler på fingrene. Flakkende blikk, tynnslitte nerver og et enda mer slitt håp. Fremdeles en mulighet for å slippe fransken. Fremdeles et lite håp. Nok en dag står rektor der med arkene. Lærere og elever, alle venter. Jubelrop og skuffelse om en annen. Gledes hyl fra en førsteklasse som slapp unna det hele. Nok en dag uten resultat. Tynnslitte nerver og ikke eksisterende lunte. Dessuten er det jobb siden. Ingen ting å se frem til. Nok en runde med trekk i morgen.

Nok en dag er vi på skolen klokken ti. Og denne gangen er vi så heldig å få være der samtidig med alle dem som kom opp på tirsdag, alle dem som nå har sommerferien, alle de som er ferdig, med alle de som fremdeles ikke har begynt. Frokosten truer i det du sjekker oddsen igjen. Ukjente eller støvete kunnskap fra sannsynlighetsregning i 1klasse dukker opp. Plutselig vet man nøyaktig hvor stor sannsynligheten er for å komme opp i faget man ikke vil ha. Den er alt for stor.
Enda en liste er gjennomgått, og nok et meningsløst oppmøte på skolen. Da er det bare å holde nerver i sjakk og hode kaldt mens man venter på trekk klokken 14.30.

Det er torsdag klokka 14.30 og allerede i det rektor kommer ned trappa kan nervene roe seg. Der er bare to lister, og det står bare to lærere i trappa. Jeg har ikke sett noen av dem før. Så har jeg kastet bort nok en fri dag. Og etter at venninna allerede har bestått med glans er det knekk med nye fransk nerver etter iherdig telling og utrekninger og tankemønstre. En dag igjen. Da kommer jeg i alle fall opp.
Jeg skal love deg en ting, i morgen er nervene borte. Jeg har bare en igjen, og noen kommer til å tråkke på den. Til alle omgivelser. Jeg beklager! Det varer bare til tirsdag. Så kan vi legge alt sammen bak oss. Jeg beklager virkelig. Tynnslitte nerver...

Hvite vegger

Noen ganger når tomme, hvite vegger stirrer på deg, så begynner fantasien å boble. Kreativiteten våkner til livet, det klør i fingrene og det er på tide å skape noe. Gjøre det hvite personlig. Gjøre det til ditt, ta eierskap over det. Men så har man ikke det man trenger, eller man får det ikke til. Det sitter fast. I hjertet, i hodet, i det kreative hjørnet. Det gjør vondt på innsiden av all overfloden av tanker og ideer. Her kan du skape noe som virkelig vil bety noe, noe som vil gi de hvite flatene personlighet og innhold. Du kan fylle dem med håp, løfter, farger, venner, minner, ord, former og fremtid. I de hvite veggene ligger alt. Et så enormt potensial. Så mye, så utrolig mye som bare venter på å komme frem. Så mye som bare vil vise deg en liten bit av livet. Så mye.
Men så sitter du der, uten det du trenger til å fylle de hvite veggene, og uten mot til å ta en tusj og tegne… (tomt)

Akkurat som ellers i livet. Hadde du bare kommet i gang, hadde du bare hatt mot til å begynne, til å forme, til å farge, til å skape, til å være deg! Bare deg! Være heilt og holdent den du skal være. Til å være tro mot deg selv, og tro mot han som skapte deg. Være tro mot livet. Være ekte. Ta fatt i de hvite, hvite, tomme og personlighetsløse veggene. Ta fatt, å skape. Ta tilbake det som er ditt. Gjøre noe med det. Slik at det ikke lenger bare er noe. Men at det blir noe mer, noe som er til glede for alle, også deg. Noe som kan skape håp, drømmer, mot, fremtid, venner, minner. Noe som farger deg. Noe som former alt rundt deg. Noe som er med på å forme selve livet.

Nok et menneske

Jeg har begynt å fatte at livet jeg har valgt å leve ikke er så lett. Det er ikke vanskelig, men det er ikke lett. Det er ikke lett å leve et liv som ikke bare handler om deg selv, der valgene du tar ikke bare handler om deg. Det er ikke lett å stadig møte folk som stiller spørsmål ved valgene dine, som aldri kommer til å forstå hvorfor du gjør som du gjør. Og som er der med en gang du feiler. Som ikke husker de tingene du har gjort som faktisk var rett, men alltid ser etter feil. Som alltid vrir på ordene dine. Som hele tiden vil sette deg fast. Som har studert, eller i alle fall tror de har studert troen din. De som leter med kritiske øyner, de som ikke ser etter sannhet, men feil og mangler. De som aldri noensinne vil la deg slippe unna med å ikke vite alt, de som aldri noensinne vil la deg slippe unna med ”slik er det bare”. De som er hellig overbevist om at du er hjernevasket. Og at de aldri har vært utsatt for noe lignende selv.

Det morsomme i alt kaoset er at de ikke alltid vet hvor deres påvirkning kommer fra, eller er helt sikre på hva de tror selv. De vet ikke hvorfor de tar de valgene de tar. De kaller det frihet. Og de kaller mine valg fangenskap. Jeg har i alle fall valgt hvor min påvirkning kommer i fra. De sier at mine foreldre har valgt min tro, likevel er jeg ofte en av de eneste i en slik diskusjon som ikke ble barnedøpt, og som heller ikke ble konfirmert fordi alle andre ble det, men valgte det selv, fordi det var et liv jeg ville leve.

Det at jeg ikke kan svare på alt, at jeg ikke klarer forklare deg hvorfor jeg gjør som jeg gjør betyr ikke at jeg ikke har peiling. Det betyr heller at jeg ikke er særlig flink til å ordlegge meg. Det betyr at jeg fremdeles bare har 19års livserfaring. Det betyr a jeg fremdeles lærer. At de valgene jeg tar ikke alltid er riktige, at jeg ikke vet at alt, at jeg bare er nok et menneske. Nok et menneske som må lære av sine egne feil, nok et menneske som ikke visste alt fra den dagen det ble født. Bare nok et menneske som deg.

”The Show Must Go On”

Dette er kanskje den farligste setningen som noensinne kan sette seg fast i tankegangen din. ”The Show Must Go On” tar ikke hensyn til noen, den tenker ene og alene på seg selv, på seg selv og ”Showet”. Setningen funker nok utrolig bra på steder som Las Vegas (eneste plassen jeg kom på i øyeblikket), men i andre settinger, som egentlig skal fokusere på hjerter, og på individer, der betyr denne setningen slutten på alt. I det øyeblikket det begynner å handle om ”Showet”, istedenfor hjertene bak, da nærmer slutten seg med stormskritt. Det kan gå for en tid, man kan holde ut lenge, men en eller annen gang vil noen finne ut at grunnmuren er pillråtten. At opplegge ikke lenger er verdt noe, for det som pleide å være verdiene er borte. Målet har blitt å holde det ytre plettfritt, mens innsiden råtner. Når du merker at ting begynner å handle om showet mer enn noe annet, da er det på tide å gjøre noe. Da er det på tide å gå drastisk til verks. Ta gjerne tak i det ytre, men sørg for at du får med deg det indre. Sørg for at forandringene ikke bare kommer på usiden, men at også innsiden får et helt nytt ansikt. Noen ganger er det riktig å rive ned et hus. Noen ganger er det den eneste muligheten å skape et nytt hjem på. Eneste måten å kunne la drømmer bli virkelighet.

vår...<3

Da kan vi si at russetiden er virkelig i gang. Etter ei helg på russetreffet i Kragerø og ei helg på Lillehammer kan jeg konkludere med at våren er her. Noen av de sikreste tegnene på vår er russen, grønne trær, løvetannen, og dagens nyeste punkt, lukten av nyklippet gress! Så herlig når våren virkelig er her. Og det er herlig med vår altså=)

Men tilbake til russetiden. Forskjellen på Lillehammer og Kragerø var slående, men ikke så stor likevel (viss man ser litt nøyere etter). For å ta likheter først; Rød-, blå-, grønn-, og svartekledde ungdommer. Alle samles for å ferie at mange år med skole snart er ferdig. Alle blir raskt dritt lei av små unger som ikke har lært seg normal folkeskikk. ”vær så snill”, ”takk,” eller ord som ligner er sjelden kost blant russekort samlende barn. Så til alle foreldre; mai er en ypperlig måte å lære ungene dine vanlig og egentlig obligatorisk folkeskikk. Det beste hadde selvfølgelig vært om de kunne slikt før mai, men det er vist ikke tilfelle. Ok, digresjon, så nå skal jeg tilbake. Kragerø var utrolig bra, jeg stod nede i sentrum der nede på kaia og tenkte at ”aldri i livet om Lillehammer blir så bra som det her” for herlighet så mange påfunn og gøye folk på en plass! Det var faktisk bare fantastisk bra. Humming Peopele konserten var noe av det beste jeg har vært borti, og å se sentrum så overfylt av russ som faktisk er bra forbilde, det var herlig det. Så jeg trodde heilt ærlig at Lillehammer kom til å bli en liten nedtur. Ikke kjangs i havet at det ble like bra.

Men det ble det ikke. Lillehammer var mørkt, vått, kaldt, gjørmete, syyyyykt mye lyd og verdens herligeste folk. JesusTeltet var en større hit enn jeg hadde trodd. Og det aller beste er alle folka du får møte, alle samtalene, dem fantastisk vittige, usaklige, saklige og utrolig overraskende spørsmåla. Det var rett og slett kjempe herlig. Dunk-dunk musikken en smule slitsomt i lengden, men ellers var det fantastisk herlig å aldri gå tom for dansemusikk;)
Og cred til JesusRuss folka! Fantastiske folk! Så flinke, så tålmodige og dyktig med russbilkjøring. ;D ”Viss hu dama er bak oss en gang til, så gir vi a’ en pose boller!”
Det var ei lenge etterlengta helg. Jeg hadde savna å snakke med nye folk. It was gudd…=) Henge meg på neste år og jeg;)